Tre grep og kjærligheten

Tre grep, asfalt tromming og skrikende mikrofoner, en drøm i ett anarkistisk kaos av svette og eufoni. Blant knyttenever, kastende flasker og drønnende musikk finner vi tonen, finner vi rytmen, finner vi hverandre. Vi finner hverandre hvor resten av verden faller i fra.

I det ordnede samfunnet snakker vi forskjellige språk, vi kan ikke høre hverandre. I punkens overdøvende lydbrøl hører vi hverandre, snakker vi det samme språket. Der ute kan vi ikke nå hverandre. Vi mister hverandre blant regninger, jobb og plikter. Her finner vi hverandre, hverandres rytme, hverandre.

Brutte løfter over glitrende ringer, gullringer, som skulle binde oss sammen til døden skilte oss ad. Verden skilte oss ad. Vi skilte oss ad. Vi går tilbake. Doc Martens som slår over asfalten, trommingen av støvlene mot vårt mål, her finner vi vår rytme.

Blant de knuste flaskene på gulvet, de blodige nesene, den ekstatiske, hemningsfrie lyden av tre grepene som gitaren sang ut er hvor vi møtte hverandre.  Slitte jeans og mohawks ble våre bryllupsklær, den korte konserten fant vi vår evighet.

Det blir stille. Rommet blir tomt. Festen er over, orkesteret har dratt hjem. Jeg mistet deg. Minnet om dine støvler trommende mot asfalten er alt jeg har, dine ord skriker som gitaren i mitt sinn. Vi fikk aldri Paris, da verden er ikke for oss. Men vi vil alltid ha tre grep og kjærligheten.