For flere psykotiske eventyr, følge med på bloggen Villkatta. Skribenten kjenner sine begrensninger, og kommer til å slå alle tre bloggen sammen til en over de neste dagene. Så følg med!
C’est mon seul desir
(dratt frem fra hardiskens støvete kroker, skrevet originalt 13.04. 2007)
Soundtrack: Lovers Dream and More Music for Psychotic Lovers CD/EP by Anna Ternheim
Øynene dine brenner mot meg, du er så nært meg at jeg kjenner pusten din mot huden min. Hendene dine som holder rundt min kropp, din kropp holder rundt min sjel, din sjel holder rundt mitt hjerte; ditt hjerte holder mitt fanget. Jeg eksisterer kun for deg; mon seul desir.
Verden har opphørt, du er det eneste som eksisterer. Alt jeg kan se er deg, alle mine lengsler ligger i dine hender. Jeg vil se meg selv i dine øyne, jeg vil se deg i mine øyne. La oss speile oss i hverandres brønn. Jeg lengter etter å bli ett, jeg lengter etter å nå frem, jeg lengter å smelte sammen med deg, både fysisk og psykisk; mon seul desir.
Jeg er ikke lenger ett menneske, jeg er ett dyr i jakt, jeg er ett dyr som har blitt fanget i jakt, jeg er noe som bare eksisterer for deg. Hvem er jeg? Jeg glemmer, men glemselen er søt. Jeg glemmer når jeg er gjemt i deg. Jeg lever for dette øyeblikket, for oss; mon seul desir.
Som en bølgende drøm når du er nær meg, mitt syn blir tåkete, alle mine sanser er på vakt, alle mine sanser er rettet mot deg. Jeg vil fryse tiden, jeg vil holde deg fast, likeså hendene våre holder fast, de nekter å gi slipp, vil holde hverandre for alltid; mon seul desir.
Ikke slipp meg, men drukn meg i ditt vesen til jeg sovner. Ikke vekk meg når du må gå; jeg orker ikke å se ryggen din forsvinne gjennom døren, med bare avtrykkene fra din kropp på puten og sengen, en langsomt, forsvinnende varme fra der du lå. La meg leve i denne drømmen som er min eneste lyst; c’est mon seul desir.
Tre grep og kjærligheten
Tre grep, asfalt tromming og skrikende mikrofoner, en drøm i ett anarkistisk kaos av svette og eufoni. Blant knyttenever, kastende flasker og drønnende musikk finner vi tonen, finner vi rytmen, finner vi hverandre. Vi finner hverandre hvor resten av verden faller i fra.
I det ordnede samfunnet snakker vi forskjellige språk, vi kan ikke høre hverandre. I punkens overdøvende lydbrøl hører vi hverandre, snakker vi det samme språket. Der ute kan vi ikke nå hverandre. Vi mister hverandre blant regninger, jobb og plikter. Her finner vi hverandre, hverandres rytme, hverandre.
Brutte løfter over glitrende ringer, gullringer, som skulle binde oss sammen til døden skilte oss ad. Verden skilte oss ad. Vi skilte oss ad. Vi går tilbake. Doc Martens som slår over asfalten, trommingen av støvlene mot vårt mål, her finner vi vår rytme.
Blant de knuste flaskene på gulvet, de blodige nesene, den ekstatiske, hemningsfrie lyden av tre grepene som gitaren sang ut er hvor vi møtte hverandre. Slitte jeans og mohawks ble våre bryllupsklær, den korte konserten fant vi vår evighet.
Det blir stille. Rommet blir tomt. Festen er over, orkesteret har dratt hjem. Jeg mistet deg. Minnet om dine støvler trommende mot asfalten er alt jeg har, dine ord skriker som gitaren i mitt sinn. Vi fikk aldri Paris, da verden er ikke for oss. Men vi vil alltid ha tre grep og kjærligheten.
Fremmed
Vinden som hvisker i trærne
Er ikke min vind, ordene er ikke mine
Jorden jeg trår på er fremmed
Likeså plantene som gror omkring meg
Ansiktene jeg ser er ikke ditt ansikt
Deres språk er ikke dit, det er ukjent
Jeg er alene i denne flokken av folk
Fordi du ikke er i blant dem.
Avstanden er som et Ginnungagap
Tiden spinner langsomt av sted
Hver dag er som et år hvor gleden
Av et eventyr skulle la tiden fly
Men mitt hjerte holder meg jordbunden.
